Birkenes kommune

Her finner du en veileder for hvordan du går fram dersom du har bekymring for et barn eller en ungdom.

Tegn på bekymring

Barns utrykk for eller tegn på at de lever i en vanskelig omsorgssituasjon skal alltid tas på alvor. Hvordan barn kommuniserer at de har det vanskelig vil variere fra barn til barn. En liste over barns signaler vil derfor aldri kunne være helt utfyllende. Signalene må ses i forhold til barnets alder og situasjon for øvrig, og behøver ikke nødvendigvis å bety at det er grunnlag for alvorlig bekymring. Barns signaler om at det av en eller annen grunn har det vanskelig, bør i de fleste tilfeller danne grunnlag for en samtale med foreldrene. Det er viktig å være oppmerksom på at barn som lever i familier med psykiske vansker, vold eller rusproblematikk, ofte kompenserer for manglende omsorg ved å være overdrevent ansvarlige og tilpasningsdyktige. Det er derfor ikke alle barn som viser tydelige symptomer.

Signaler hos barnet

Aggressiv atferd
Unormale sinneanfall som ikke står i samsvar med situasjonen
Raske, ofte uforklarlige svingninger i følelsene
Urolige og ukonsentrerte
Unormalt trett
Manglende mimikk og følelsesuttrykk
Spisevansker (for mye/for lite)
Angst eller overdreven bekymring
Problemer med venner og sosial tilhørighet
Svært pliktoppfyllende og ansvarsfull (som en liten voksen)
Ekstra stort behov for voksenkontakt eller overdreven «pleasing»
Unormalt tilbaketrukket og/eller engstelig
Seksualisert språk og atferd som ikke samsvarer med alder
Repeterende lek med traumatiserende innhold uten positiv slutt
Påfallende lite fantasilek
Påfallende styrende og kontrollerende lek
Påfallende endret atferd over tid
Påfallende motorisk urolig
Uforklarlige blåmerker og/eller andre uforklarlige fysiske skader

Barn kan formidle

Klager over tilbakevendende magesmerte og/eller hodepine og kvalme
Forteller/gir uttrykk for at det er påført vold
Forteller/gir utrykk for at det har vært utsatt for seksuelle overgrep
Forteller/gir utrykk for at det har vært vitne til voldelige episoder blant voksne
Forteller/gir utrykk for at det er blir utsatt for urimelig straff, urimelige krav eller nedsettende behandling
Forteller/gir utrykk for at det har vært overlatt til seg selv uten tilsyn, er blitt forsømt på annen måte eller føler seg utrygg hjemme

Foreldrenes signaler

Gjennomgående stresset og urolig ved henting og levering av barnet i barnehage
Lar ofte andre hente og bringe i barnehage
Virker gjennomgående triste eller deprimerte
Høyt konfliktnivå mellom foreldrene
Lukter alkohol og/eller virker ruset
Unnviker kontakt med personalet
Deltar sjelden eller aldri på møter og arrangementer
Vanskelig å få tak i når det gis beskjeder
Virker truende eller aggressive
Dårlig hukommelse eller konsentrasjonsvansker
Klarer ikke å beskrive barnet sitt
Urealistiske forventninger til barnets kompetanse, sett i forhold til modningsnivå
Lite forståelse for barnets behov

Signaler i samspill mellom barn og foreldre

Påfallende konfliktfylt samspill mellom barn og foreldre over tid
Søker ikke trøst/støtte hos foreldrene når det er naturlig
Barnet er påfallende uberørt eller påfallende trøstesløst når foreldrene går fra dem
Foreldre viser ofte irritasjon og sinne mot barnet ved henting og levering
Foreldrene viser lite medfølelse og er uoppmerksomme når barnet søker kontakt
Barnet er ekstremt opptatt av foreldrene eller virker redd og engstelig i samspill med foreldrene
Barnet deler ikke glede med foreldrene
Barnet søker i liten grad kontakt med kropp, blikk eller stemme
Barnet avviser eller virker på ulike vis uinteressert i foreldrenes kontaktforsøk
Barnet er ofte svært klengete og sutrete, og det står ikke i samsvar med situasjonen

Andre tegn som bør vekke bekymring

Barnet framstår som forsømt
Mangelfull oppfølging av mat og hygiene
Barnet mangler nødvendige klær og nødvendig utstyr
Barnet har høyt fravær fra barnehage eller skole
Foreldrene gir ikke beskjed ved fravær

Barneansvarlig

Ifølge Helsepersonelloven § 10A har helsepersonell plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. I Birkenes kommune har vi to barneansvarlige som fungerer som kontaktpersoner for foreldre, helsepersonell fra spesialisthelsetjenesten eller som kommer i kontakt med barn som er pårørende til personer med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig eller langvarig fysisk sykdom eller skade. Barneansvarlige i kommunen koordinerer oppfølging av barnet i samarbeid med barnets foresatte.

Barneansvarlige i Birkenes kommune er ledende helsesykepleier og en helsesykepleier.

Familier som er i en vanskelig situasjon kan få hjelp til å gjennomføre familieråd

Et familieråd er et møte hvor familien samles med slekt og andre som er betydningsfulle for barnet/ungdommen.

Møtet skal resultere i en plan som skal bedre familiens situasjon.

Formålet med familieråd er at barnet/ungdommen får hjelp i familien og nettverket, i stedet for å flytte i fosterhjem eller barneverninstitusjon.

Tradisjonelt er det barnevernet som beslutter i barnevernssaker, og deretter blir familien presentert en ferdig løsning. I familieråd er det slektninger og andre voksne barnet/ungdommen er knyttet til, som engasjerer seg for å hjelpe barnet/ungdommen. Familien blir enig om hva som skal til for at barnet og familien skal få det bedre.

Familieråd gir barnet/ungdommen og familien reell innflytelse i en barnevernssak, og fører fram til en plan som skal bedre barnets/ungdommens og familiens situasjon. Deretter tar barnevernet stilling til løsningen som barnet og familien er blitt enige om.

Flerkulturelle/flyktninger/asylsøkere

En asylsøker er en person som på egenhånd og uanmeldt kommer til Norge og ber om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort. (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, 2013)

Flyktninger en formell status forbeholdt personer som har fått anerkjennelse for sitt behov for beskyttelse i henhold til Flyktningkonvensjonen. Man får ikke status som flyktningfør myndighetene har gitt en slik status. Overføringsflyktninger, også kalt kvoteflyktninger, får denne statusen før de kommer til landet, gjennom et samarbeid mellom UDI og FNs høykommissær for flyktninger. (Sveaas & Johansen, 2006)

Helsetilstanden

Dette er en gruppe med økt risiko for utvikling av helseplager, noe som settes i sammenheng med forhold før, under og etter flukt. (Kumar & Viken, 2010)

Forskning viser at det å flytte til et annet land, en annen kultur og møte et fremmed språk, utgjør en ekstrabelastning. Eksilet forsterker alle følelsene som skal håndteres; sorg, savn og tilpassing i vertslandet. (Berit Berg & Marko Valenta, 2008)

Statistisk sentralbyrå har gjennomført en undersøkelse hos migranter i Norge, og fant at kun 66 % oppgir å ha god helse, mot 87 % i befolkningen generelt. Innvandrergruppa rapporterer altså dårligere helse enn befolkningen sett under ett. Verd å merke seg er også at migrantene vurderer problemene som mer alvorlige, og rapporterer også om flere psykiske problemer enn befolkningen som helhet. Undersøkelsen viste også at kvinnene var hardest rammet, og at helsen synes mer svekket med alderen blant migranter. (Hjelde, 2013)

Svært mange strever med senvirkninger av krig, forfølgelse og flukt. I enkelte grupper antar man at mer enn halvparten av dem som søker opphold i Norge har psykiske senskader av en art som normalt vil kreve behandling. Lang ventetid på asylmottaket og spenningen knyttet til svaret på søknad om oppholdstillatelse gir tilleggsbelastninger. Senere vil ofte en vanskelig eksiltilværelse, med utfordringer i forhold til jobb, bolig og økonomi by på ytterligere utfordringer. (Hjelde, 2013)

Som det framkommer, finnes det altså flere ulike årsakssammenhenger, både på mikro og makronivå, som kan belyse forholdet mellom migrasjon og psykisk helse, og hvordan disse fenomenene gjensidig påvirker hverandre. (Lie, Sveaass & Eilertsen, 2004; Vaage et al., 2010)

Fra bekymring ...

Konkretisér bekymringen og vurdér bekymringen for et barn

Skriv ned så konkret som mulig hva du har observert. Bruk evt. kartleggingsverktøy, loggbok eller dagbok. Hva har du sett? Hva har du hørt? Hva har eventuelt foreldre/foresatte fortalt? Hvor lenge har du vært bekymret? Skill mellom konkrete observasjoner, episoder, utsagn og egne vurderinger:

Konkretisér bekymringen – hjelpeskjema

Ta opp bekymringen

Ta opp bekymringen med din leder, for refleksjon, eventuelt med andre fagpersoner i egen enhet for å drøfte bekymringen og avklare veien videre. Er det grunn til bekymring? Hvor alvorlig er bekymringen? HVA gjør vi og HVEM skal eventuelt kontaktes?

Dersom det ikke er grunn til bekymring, følges ikke saken videre opp utover ordinær drift. OBS! Dersom du ikke er enig etter drøfting med leder eller andre fagpersoner og du fortsatt er bekymret, har du et selvstendig ansvar for å melde fra. Er det fortsatt bekymring for barnet etter drøftingen, kontaktes foreldrene for en samtale.

Viktig: Alltid samtale med foreldre og eventuelt barnet (dersom det ikke er mistanke om seksuelle overgrep og vold)

Før samtalen

Sett av tid til forberedelser

Hva er situasjonen?
Hva tenker du? Hva føler du?
Hva kan du bruke av den informasjon du får fra andre?

Formålet med samtalen

Hva ønsker du å få ut av denne samtalen?
Se for deg situasjonen som kan skje
Hva er det verste som kan skje?
Hva håper du skal skje?

Hvordan invitere foreldre/foresatte til en samtale?

Fortell samtalens primære formål
Husk at vi skal formidle bekymring for barnet, ikke anklage foreldre/foresatte.

Husk: Hold hodet kaldt, men hjertet varmt!

Samtale med foreldre/foresatte om barn

Vi hjelper barna best gjennom deres egne foreldre/foresatte. Å få til en dialog med foreldrene/de foresatte er det første og viktigste premisset for et godt resultat. Når våre samtaler er preget av omsorg for alle familiens medlemmer, så er mulighetene for dette større.

Det er sårbart for de fleste å skulle snakke om sin egen situasjon og om hvordan den påvirkes. En samtale som både rommer plass til den enkelte og samtidig normaliserer den situasjonen familien befinner seg i, kan være hjelpsomt og gjør det lettere for alle parter. En slik samtale kan minne mye om «den gode samtalen», slike samtaler vi alle har opplevd, hvor vi føler oss lyttet til, forstått og verdsatt.

Samtaler med foreldre om deres barn er gode tiltak på flere plan. Vi blir kjent med barna, familien og hvordan foreldrene er som foreldre. Vi får også et innblikk i hvordan barna har det med mamma eller pappas situasjon. Ikke minst er egne samtaler en god metode til å få foreldrene til å fokusere på sine oppgaver som foreldre.

Det er viktig at samtalen mellom foreldrene og den profesjonelle er planlagt og godt forberedt. Samtalen tar utgangspunkt i en bekymring som er basert på konkrete og systematiske observasjoner. Målet med samtalen er å etablere et samarbeid med foreldrene rundt tiltak som kan bedre barnets/elevens situasjon. Det er viktig å ta opp bekymringen med den det gjelder på en respektfull måte, og samtalen krever gjensidig tillit og tålmodighet.

Starten på samtalen

Start med en presentasjon av hverandre og hvorfor dere gjennomfører slike samtaler. Bruk litt tid på å prate om hvordan foreldrene har det, hvor mye hun/han orker og hvordan du kan ta hensyn til dette i samtalen. Du kan legge vekt på en åpen og ærlig tone i samtalen. Du kan si at du har gledet og gruet deg til samtalen og er litt spent på hvordan dette vil gå. Kanskje du kan spørre hvordan de syntes det var når dere er ferdige?

Viktige tema i samtalen

Foreldrerollen
Barnets situasjon
informasjon og oppfølging av barnet
Noe som hjelper barn å klare utfordrende situasjoner

Samtale med barnet

Ved gjennomføring av samtaler med barn om sensitive tema i deres liv, kreves det bevissthet om kommunikasjon og egne holdninger.

Det finnes ingen oppskrift for slike samtaler. Samtalene vil variere avhengig av situasjon, tema og barnets alder og språklige forutsetninger. Det er likevel noen sentrale prinsipper og anbefalte metoder som den voksne bør kjenne til.

Før samtalen

Vær rolig: Barnet kan komme til å fortelle om vonde ting det har opplevd, eller vanskelige situasjoner det står i. Det trenger at en voksen på en rolig måte lytter til det som formidles, og at det ikke blir avvist, bagatellisert eller bortforklart.
La ikke andre barn være i nærheten av denne samtalen: Et barn kan begynne å snakke om temaet når det er andre barn til stede. Av hensyn til barnet og omgivelsene blir det derfor viktig at du regulerer tid og sted for samtalen. Strukturér samtalen slik at det blir tydelig at hun/han blir tatt på alvor, men at barnet får beskjed om at det skal være alene med deg når temaet skal utdypes. Dersom du ikke har anledning til å ta barnet ut av situasjonen der og da, kan du si til barnet: «Det er fint at du forteller hva du har opplevd, og dette må du og jeg snakke alene om etterpå». Gjennomfør samtalen så raskt du har mulighet etter prinsippene som er skissert under.

Under samtalen

Sett av god tid til samtalen, da det er viktig å følge barnets tempo: Det kan være behov for oppfølgingssamtaler, og det anbefales derfor ikke å ta samtalen før helg/fridager.
Plassering: Plassér om mulig barnet nærmest døren. Du bør ikke sitte rett ovenfor barnet, men la heller barnet ha fritt blikk framover. Da er det lettere for barnet å formidle det som er vanskelig.
Klargjør premissene for samtalen med barnet: Samtalen må gjøres forutsigbar, slik at barnet vet hva som skal skje og hvordan og hvorfor samtalen finner sted. I hvilken grad du kjenner barnet og har en god relasjon bør være indikator på hvor raskt du kan nærme deg selve temaet. Det kan være nødvendig å trygge barnet først med småprat.
Det kan være lurt at du begynner å snakke i samtalen: Ikke legg ansvaret for samtalen på barnet. Det er viktig at du ikke lover at det som fortelles blir en hemmelighet mellom deg og barnet/ungdommen.
Unngå ledende spørsmål: En spontan og fri fortelling er mest troverdig. Forsøk å unngå lukkede spørsmål og ja/nei-spørsmål. Ikke innfør ord som barnet ikke har kommet med selv. Da kan viktige deler av historien gå tapt. Gjenta det barnet selv sier, og si f.eks.: «Kan du fortelle litt mer om dét?»
Husk at barnet har rett til å uttale seg, men ikke plikt: Det er viktig at barnet/ungdommen ikke presses til å snakke. Barnet bestemmer selv hva det vil du skal vite og når du skal få vite det.
Skriv ned det barnet forteller og hva du selv sier: Det er viktig for videre saksgang.
Fortell barnet at det var riktig at hun/han kom til deg: Barn trenger tydelig beskjed om at det er lov å snakke om vanskelige ting og om det som skjer hjemme.

Avslutning av samtalen

Fortell at du vil hjelpe og at du må snakke med andre voksne.

Kontaktperson

Den som har mest kontakt med barnet får ansvar for å koordinere innsatsen:

innkalle til tverrfaglige møter
foreslå dagsorden
innkalle til ad hoc-møte ved behov
lede møtene
Introdusere nye samarbeidspartnere
gi beskjed til de som ikke skal møte, eller følge opp/avslutte arbeidet
Involvere foreldre/barn
skrive referat/tiltaksplan

…til handling

Her er det 3 veier å gå (ABC):

A) Tiltak i egen virksomhet

Bekymringen er av en slik karakter at tiltak rundt barnet og familien håndteres i egen virksomhet. Tiltak og oppfølging planlegges og gjennomføres i samarbeid med foreldrene.

Tiltaksplan

Tiltaksplanen benyttes til planlegging av tiltak i samarbeid med foreldre/foresatte. Kan fungere som en mal for referat som settes opp etter foreldresamtalen. Foreldrene skal ha en kopi av denne.

B) Drøfting i Tverrfaglig råd

Birkenes kommune ved Ressurssenteret starter nytt tilbud til alle som arbeider med barn og unge. Tilbudet har fått navnet Tverrfaglig råd og har til hensikt å hjelpe til med tverrfaglig kartlegging av saker. Tilbudet er et forsøk på å øke det tverrfaglige samarbeidet. Det tas sikte på at det tverrfaglige rådet skal møtes ca. hver 6. uke. Rådet vil bestå av representanter fra 1. og 2. linjetjenesten, og faste medlemmer vil være helsesykepleier, PPT, barneverntjeneste, skolefaglig rådgiver og enhetsleder Ressurssenteret. Det arbeides med at også lege skal være deltakende.

Hensikten med rådet er at saker skal kunne drøftes på et tidlig tidspunkt. Gjerne i det tidsrom en bekymring oppstår. Terskelen for å melde inn saker er således lav. Forslag til tiltak som kommer fra det tverrfaglige råd vil være veiledende. Tilbudet er ment som en veiledning og hjelp til å finne rett instans for eventuelle tiltak så tidlig som mulig.

Tilbudet er i første rekke for ansatte som arbeider med barn og unge, men det er ønskelig at foreldre/ungdom selv deltar. Tilbudet er også mulig å benytte til drøfting av anonyme saker. Foreldre som har bekymringer kan drøfte disse med skole/barnehage/helsesykepleierøster eller andre som kan melde saken opp til det tverrfaglige rådet.

For ordens skyld minnes om at ingen henvendelser pr e-post skal inneholde identifiserbare opplysninger. Dersom samtykke til drøfting foreligger tar representant for enheten som ønsker drøfting med seg denne informasjonen på møtet.

Erfaring fra tidligere viser at noen foreldre opplever at det er mange hjelpeinstanser tilstede og de blir litt satt ut. Det er derfor viktig at den som melder inn en sak hvor foreldre også vil delta informerer om hvem som deltar fra hjelpeinstansene.

Alle henvendelser i forhold til tilbudet rettes til enhetsleder ved Ressurssenteret.

Informasjon om den som søker råd – skjema

C) Henvisning til andre instanser

Enheten som har en bekymring beslutter i samråd med foreldre/foresatte å henvise til andre instanser. Da benyttes gjeldende prosedyrer og henvisningsrutiner som foreligger på den enkelte virksomhet. Samtykke innhentes og aktuelle virksomheter kontaktes.